OVERGREP

Aftensposten har sin gulldag 18. august 2008. Her ved å trykke ennå en artikkel om barn som er behandlingstrengende. En melding fra NTB, så slipper de å betale egne "journalister" i arbeidet for å stemple flest mulig barn som syke og hjelpetrengende.

Ingress, Aftenposten: Stille barn sliter på skolen

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article2366764.ece

Sitat:

I sin doktorgradsavhandling har hun undersøkt barn og unge som er stille og innesluttet på skolen, og som lider faglig eller sosialt på grunn av dette.

Ok. Så har vi fått det fastslått: Alle barn som er stille, sliter på skolen. Jeg blir trist på rolige og beskjedne ungers vegne: De kan ikke få være stille, uten å samtidig "slite", og hva betyr dette populistiske begrepet? I mitt vokabular er slite det samme som å dra, hale, trekke, gjerne slite en tråd eller noe i stykker. Igjen ser en barneverns-diagosene utbre seg i Aftenposten. "Slite" er blitt et mystisk begrep ingen egentlig vet innholdet av, men alvorlig er det, og barnet trenger "hjelp".

Den gangen jeg gikk på skolen, het det urokråker, bråkebøtter, høy på pæra, sjenerte, og alt lå innenfor normalen. Det var slik unger var: Forskjellige, men ikke stemplet som om de led, eller det populære begrepet "sliter", som forteller mindre enn ingenting. Hva sliter de med i så fall? At de ikke er lik alle andre, eller dvs. gjennomsnittet, hvis det finnes noe gjennomsnittlig og friskt igjen i Norge?

I den klassen jeg gikk, var det ei jente som virkelig var "stille og innesluttet". Hun rødmet og stammet så ille under høytlesing, at læreren til slutt hoppet over henne med å si "og nn trenger ikke lese i dag". Siden det ble dag etter dag etter dag, og et fast rituale, slet hun antakelig mindre. Når jeg ser tilbake, kan det virke som hun både ble tryggere og tødde mere opp. I dag holder hun taler og foredrag. Noe hun neppe ville gjort hvis hun ble sendt til skolepsykologen, som vi heldigvis ikke hadde den gangen.

Som kilde for sin stigmatiserende, fete ingress, har Aftenposten høgskolelektor og forsker Ingrid Lund.

Sitat:

I sin doktorgradsavhandling har hun undersøkt barn og unge som er stille og innesluttet på skolen, og som lider faglig eller sosialt på grunn av dette.

Det er vel ett stykke fra "Stille barn sliter på skolen", til barn som er så innesluttede og stille at de lider faglig eller sosialt på grunn av dette? Etter mine begreper utgjør "noen" og "alle" en himmelvid forskjell. Men det ligger antakelig for høyt til at Aftenposten skjønner forskjellen.

Igjen stempler altså Aftenposten normale barn som syke, ved å definere barn inn i ett "alle". Jeg skulle ønske for norske barn, at det både var lov å være stille, og lov å bråke. At de ble akseptert slik de var. Kanskje ville færre slite da? At det ennå fantes omsorgsfulle, kloke lærere, som holdt sin hånd over barn, slik at de kunne få beholde selvtilliten. Og samtidig lære oss andre noe grunnleggende viktig; en pirker ikke borti andres sårbarheter, og en er like god, om en kan lese høyt eller ikke.

Ellers skulle det være interessant å lese hvilke informanter Ingrid Lund har brukt. Er det lærerne? For det kan være motsatt: Barn i norsk skole lider både faglig og sosialt, og noen av barna som lider i den norske skolen slik den er i dag, reagerer med å bli stille og innesluttet. Andre reagerer med å bli det en diagnostiserer som "utagerende" - altså overaktive.

permalink | comments (2)

Meg bekjent er flytting og bytting av skole et nokså vanlig fenomen. Som unger stort sett takler godt. Ikke så i følge Aftenposten og journalist i Fædrelandsvennen KARI LEA HENNESTAD:

http://www.aftenposten.no/fakta/innsikt/article2599359.ece

Sitat:

De fleste opplever relasjonsbrudd og sorg når de flytter og forlater hjemstedet,

Jøje meg, for en innsikt!

Kanskje de trenger psykolog? For utfordringer og avskjeder er ikke normale norske barn rustet for... Og sorg - her står hjelpetrengende barn i kø.

Sitat:

Loveleen Rihel Brenna mener det må settes i verk flere tiltak for at en ny familie skal føle seg godt mottatt på et nytt sted. - Det burde blant annet bli satt av en dobbel konferansetime så tidlig som mulig. Det kan hende at det er spesielle forhold i familien eller hos barnet som skolen bør vite om, sier hun.

Å flytte, å begynne på ny skole, er ikke lenger normalt. Det er noe hverken unger eller familier greier på egenhånd, uten "spesielle tiltak". Igjen ser en hvordan barn stemples som hjelpesløse, uten kraft og evne, til å ordne opp i nye utfordringer uten "spesielle tiltak". Og en familie er selvsagt ikke i stand til å SELV gripe fatt, når de ankommer sitt nye bosted. Nei, de må "hjelpes", og slik stempler Aftenposten ennå en gruppe i samfunnet; hjelpesløse og hjelpetrengende, ute av stand til å ta hånd om seg selv. De har flyttet...

Og selvsagt skal familien mistenkeliggjøres også: Implisitt; når en flytter, kan det ligge mystiske forhold inne i familien, som "man ikke vet om", men for all del må avdekke. Gjennom en dobbel inkvisatorisk konferansetime.

Det kan også være "spesielle forhold hos barnet". Ja, og hvis så var? Det kan være deilig med en nye start vel? Der man ikke lenger diagnostiseres, med barnevernsdiagnosen "spesielle forhold hos barnet".

Og her kommer noen gullkorn, som virkelig kaller på latteren:

Sitat:

- Det verste er når noen ler hver gang du åpner munnen på grunn av dialekten eller enkelte uttrykk. Det gjør noe med selvfølelsen din. Det er vondt å bli ledd av i ti år, sier Brenna.

Har da sett noen barn som har flyttet jeg. De fleste plukker opp den nye dialekten etter noen uker. Flytende, og blir to-dialekt-barn. For noen tar det kanskje litt lengre tid, men 10 år?

Gratulere til Aftenposten og Fædrelandsvennen v/ journalist (?) Kari Lea Hænnestad.

permalink | comments (9)

Avisa "The Times" har startet en kampanje for å åpne opp såkalte familiedomstolene "Family Courts" i England:

http://www.timesonline.co.uk/tol/comment/columnists/camilla_cavendish/article4271773.ece

http://www.timesonline.co.uk/tol/comment/columnists/camilla_cavendish/article4288255.ece

http://www.timesonline.co.uk/tol/comment/columnists/camilla_cavendish/article4346958.ece

Dette er et initiativ som bør kopieres i Norge. Jeg ser bare ikke for meg at noen norsk journalist vil ha guts til å gjøre noe liknende.

ET NYTT MOTEORD. Hvis du irriterer deg grønn over overskriften på denne artikkelen, er du trolig enig i dens konklusjon. For et flunkende nytt moteord har sneket seg inn i det norske språket.

Men bekymringsmeldinger er i utgangspunktet ikke til å spøke med, for dem meldingene gjelder. For det er et ord som, så vidt jeg har klart å finne ut av, ser ut til å komme fra barnevernssektoren.

Kommentar: Aftenposten har for en gangs skyld en kritisk vinklet artikkel om "barnevernet" og moteordet "bekymringsmelding". De som har opplevd å bli angitt til "barnevernet" ved en bekymringsmelding, vet at bekymringsmeldinger er blodig alvor. En bekymringsmelding til "barnevernet" fra en "bekymret" nabo eller annen person, er nok til at du mister livet ditt og barna dine.

Det er alvorlig å bli angitt til "barnevernet". Ordet "bekymringsmelding" er ikke dekkende for hva det dreier seg om. Under krigen var det ingen som snakket om å sende inn en "bekymringsmelding" til Gestapo. Nordmenn ble angitt til Gestapo, og familier idag blir angitt til "barnevernet". Sistnevnte går Gestapo en høy gang.

Foreldreløse og spedbarn så unge som tre måneder er blitt brukt til å teste ut nye og potensielt farlig HIV-medisiner.

Sitat:

Normally trials on children would require parental consent but, as the infants are in care, New York's authorities hold that role.

Den opprinnelige artikkelen sto i The Observer, men jeg fant den på prisonplanet.com

permalink | comments (2)

http://www.vgb.no/permalink.php?blog=17633&art=167908&no_cache=1

Jeg svarte som følger:

Jeg vil anbefale deg å lese mye av den forskningen som foreligger på feltet omsorgsovertakelser, og de påvirkninger dette har på barn. Visste du at barn som vokser opp hos foreldre som er rusmisbrukere, har omtrent like stor prosentvis sjanse til å klare seg i samfunnet, som et barn som er fosterhjemsplassert? Visste du at barns adskillelse fra; da i særdeleshet, mor, øker sjansene for bl. a. bipolare lidelser og schizofreni?
Denne forskningen blir lagt liten eller ingen vekt på i dagens rettssystem. Familien har lite til ingen rettssikkerhet, og den blir stadig innskrenket. Barnevernet er under konstant kritikk fra FN. Tenk, så mange familier som kunne vært sammen, om husmorvikaren ble gjeninnført. Tenk, så mange barn som kunne vært sammen med si mamma og pappa mer enn, f.eks. 3 timer hver 4. uke, om barnet istedetfor å bli fosterhjemsplassert hos fremmede, heller havnet hos bestemor og bestefar.
Eller syns du det er på sin plass at barn blir hentet på sykehuset, få dager etter fødselen, fordi barnevernet mener "det er fare for" omsorgssvikt? Hva skjedde med hjelpetiltak? Og det kunne jo skjedd deg også: Selv om du har alle intensjoner om å bli en god forelder for ditt barn, er det jo ingen garanti? Skal man da ta alle barn fra sine foreldre på sykehuset, "sånn i tilfelle"? Hvor skal man la grensa gå?
Barnevernet bryter stadig §4-16: Så snart som mulig etter en omsorgsovertakelse, skal barnevernet hjelpe foreldrene til å komme i en posisjon der barna kan tilbakeføres. Det skjer sjelden.
Siden du åpenbart har sett innom r-b-v, kan du jo lese om Gerd June og Ronny. Du finner også saken omtalt på sfm.no
Det er ingen som mener at barna skal bo hos overgripere. Men er kanskje ikke slekt bedre egnet for barna, enn et vilt fremmed menneske. Eller en institusjon? Du kan jo også lese hva Henrik Quam skriver der. Han er selv barnevernsbarn, vokst opp i institusjon. Familietilhørighet er viktig for et barn. Selv for dem som vokser opp i et adoptivhjem, er trangen til å finne ut, og gjerne treffe sitt biologiske opphav, sterk. Tenk deg da hvordan det er for et barn som kjenner mamma og pappa? Man hører om at barnevernet blir koblet inn for sent. Men de tilfellene som er minst like skremmende, er de tilfellene man ikke hører så mye om. Der barnevernet ikke skulle vært koblet inn i det hele tatt, eller iallefall ikke med et vedtak om omsorgsovertakelse. Og det er de tilfellene man vil til livs på r-b-v. Noen mener barnevernet bør legges ned, andre ønsker en total endring. Men felles for alle, er meningen om at måten barnevernet går frem på nå, er fullstendig uholdbar.
Visste du forresten at barnevernet kan, ved annenhånds opplysninger, hente barn på hastevedtak? Og ikke vil tilbakeføre dem på tross av at de ikke har funnet noe å utsette i hjemmet i ettertid? At fylkesnemnda har vedtatt en søknad om hastevedtak, underskrevet av en saksbehandler som ikke hadde myndighet til å skrive under på en slik søknad? Attpåtil underskrevet uten å undersøke om forholdene var slik de mente de var?
Jeg anbefaler deg å lese en bok som heter Adskillelse barn og foreldre, av advokat Sverre Kvilhaug. Dette er en advokat som i flere år har kjempet barnevernofrenes sak, etter å selv å ha sett at barnevernets fremstilling av hans klienter, overhodet ikke samsvarer med virkeligheten.
Barnevernet leier inn sakkyndige, som så setter diagnose på barnevernsklienten(e). Dette høres vel ikke ut som noe snusk? Ei heller at samme sakkyndig i neste øyeblikk er å finne i fylkesnemnda i en annen sak, med andre foreldre, men med samme barnevern? Helt uproblematisk det, ja? Eller kanskje er det mulig det er noen som er litt partiske? Som nevnte sakkyndig?
Dette er helt vanlig praksis. Er det ikke da på sin plass med en grundig oppvask, slik at når man leser at barnevernet har tatt affære et sted, så VET man at alt annet er prøvd? Og at man avslutningsvis kan lese at "barnet bor nå hos slektninger, og har det bra der"? For meg virker det som en langt bedre slutt, enn hva man kan se nå, hvis man bare fjerner skylappene...

Så får vi se, da, om det kommer med. Jeg prøvde å ikke tillegge noen her noen meninger, men ønsket å få fram at vi ikke er noen ensporede fjols som ikke vet hva vi snakker om, men at selv om vi er enige om hvor problemet ligger, har man gjerne ulike meninger om hva løsningen bør være. Så håper jeg ikke tråkket noen på tærne...

Når frivilligheten står i veien

Utvidelse av barnevernets myndighetsutøvelse kan være det minste av to onder. Alternativet kan vise seg å være enda mer negativt for barnet.
Randi Saasen

INNLEGG I DAGBLADET 28.02.2008. v/RANDI SAASEN.

(Kommentarene jeg har til Saasens innlegg, står i rød tekst).

Slik staten og kirken hadde sine ideologi-leverandører for å legalisere sine overgrep mot taterbarna og deres familier, har vi i vår tid, flere enn Kari Killén som produserer overgreps-ideologi for å legitimere overgrep anno 2008:


Randi Saasen (sort tekst) sier:

Vi opplever ofte at media fremstiller barnevernet som en sterk maktutøvende myndighet. På bakgrunn av denne framstillingen kan det lett danne seg en oppfatning av at tjenesten har mulighet til langt mer bruk av makt enn den i realiteten har.

Hvis det hadde vært en slik oppfatning, ville den i så fall være helt sann.

Det fokuseres sjelden på den makt foreldrene besitter i kraft av at de har rett til å takke nei til alle hjelpetiltak fra barnevernstjenesten.

Den "makt" foreldrene har? Havner man i barnevernets søkelys, finnes kun avmakt. Man er rettsløs. Det er en løgn at man kan "takke" nei.

Det er riktig at barnevernstjenesteloven gir barnevernet adgang til å flytte et barn ut av familien under visse betingelser, men samtidig står beskyttelsen av den private sfære sterkt i den samme loven.

I loven ja, men ikke i virkeligheten.

Den sterke beskyttelsen av foreldrenes rettigheter kan noen ganger gjøre det vanskelig for det offentlige å beskytte barnet.

Så det offentlige beskytter barnet? Mot hvem da? Mot foreldrene? Og i så fall mot hva? Denne kvinnen er en ren løgner, jeg tror neppe hun ikke vet at foreldre er fullstendig rettsløse i sin kamp for å beskytte barna i den umulige kampen mot barnevernet

I henhold til loven omfatter barnevernets handlingsmuligheter iverksettelse av hjelpetiltak og gjennomføring av omsorgsovertakelser.

Forskning viser at lite har endret seg siden samfunnets redning overfor barna av taterslekt: Også i 2008 er det bedre å få lov å vokse opp i familien, selv om samfunnet definerer dem som dysfunksjonelle.

Hensikten med hjelpetiltak er at det skal gi det enkelte barn gode levekår og utviklingsmuligheter (jamfør barnevernloven § 4-4) samt forebygge omsorgsovertakelse.

Barnevernet gir ikke barn gode levekår, levekårene barnevernet utsetter barna for, inneholder så mye grusomhet, at barna står i overhengende fare for å miste sine utviklingsmuligheter helt: Barn som ellers ville hatt gode sjanser for å greie seg bra.

Dessuten forebygger ikke "hjelpetiltak" omsorgsovertakelse. Foreldre erfarer desverre at denne "hjelpen" består av tvang og press, de blir avsatt som foreldre lenge før omsorgsovertakelsen. Det er ikke godt for barn å ha foreldre som ikke har mulighet for å handle genuint utfra seg selv. Den tvangen barnevernet utøver mot foreldrene, skal foreldrene i neste rekke utøve mot barna.

Samtidig gis foreldrene full rett til å avstå fra hjelpetilbud, noe som vanskeliggjør realiseringen av lovens intensjon med hjelpetiltak. Foreldrene besitter således mye makt i og med at de har denne retten til å si nei til hjelpetiltak.

Den retten Saasen snakker om, har foreldre faktisk ikke, og det står i Barnevernsloven. Hun presenterer dermed en ren løgn. Ergo: Hun er i godt selskap med sine venner i barnevernet.

En sentral intensjon i barnevernloven er å beskytte familien mot unødige inngrep. Lovens vektlegging av samtykke fra foreldrene, er basert både på internasjonal lovgivning om beskyttelse av familiens integritet og på sannsynligheten for å oppnå gode resultat ved et eventuelt tiltaksarbeid.

Å du verden så pent det høres ut. Men det er langt mellom liv og lære i barnevernet.

Når foreldrene er positivt innstilt til samarbeid med barnevernet er sjansen for å lykkes med en intervensjon større.

"Når foreldre er villige til å adlyde barnevernet blindt, og slutte å tenke selv", heter det på norsk. Dessuten er fremmedordet intervensjon feil ordbruk hva angår barnevernets handlinger mot familier. Invasjon, heter det.

Vektleggingen av frivillighet fører imidlertid lett til at ressursene brukes på dem som ønsker hjelp, ikke nødvendigvis på dem som trenger det mest. Det kan således se ut som om intensjonen om frivillighet kan gå på bekostning av barnets behov for sikkerhet.

Nå finnes ingen vektlegging av frivillighet i barnevernet, men barnets behov for sikkerhet ivaretas best av foreldre med integritet. Foreldre som våger å forsøke av all sin makt å bekjempe disse såkalte "hjelpetiltakene", enhver innvirking eller påvirkning barnevernet måtte ha. Det som kalles "hjelpetiltak", er nemlig alt sammen ulike måter å fjerne barnet fra familien på: Barnehage, SFO, avlastningshjem osv.

Så har det seg slik, (selv om ikke Saasen har fått det med seg), at barna allrede befinner seg i "sikkerhet", - i familien. Det først når barnet leveres over i andres varetekt, at barnets sikkerhet kan befinne seg i fare. Eller verre, tvangsfjernes fra foreldrene. Barna står da helt alene, uten noen beskyttelse overhodet. (Unntatt her de få ekstreme tilfellene hvor foreldres medfødte, sterke beskyttelsesinstinker, har fått kuttet alle tråder.

Samarbeid og frivillighet står sentralt i barnevernstjenesteloven fra 1992.

Loven? Hverken barnevern, fylkesnemd eller rettssystemet følger loven. Da kan lovene være så himmelske de bare vil.

Når familien ikke er innstilt på samarbeid stiller situasjonene seg annerledes. I de tilfeller familien ikke vil ta imot hjelpetiltak, har barnevernet to valgmuligheter. Den ene er å henlegge saken, og den andre er å fremme sak for fylkesnemnda om omsorgsovertakelse. Ytterlighetene er store, og i henhold til norsk lovgivning finnes det i prinsippet ingen middelvei.

Løgn igjen. Foresten stiller situasjonen seg meget bra for barna, når familien ikke er innstilt på samarbeid.

Det er et stort sprang å gå til omsorgsovertakelse og det er veldig sjelden det foretas omsorgsovertakelser uten at hjelpetiltak har vært prøvd først. Når familien ikke ønsker å ta imot hjelp er henleggelse av saken eneste alternativ.

Gid det var så vel, barna ville bli spart for lidelser så vonde, at ingen ord kan dekke det.

I de tilfeller barnevernet må henlegge en sak, gir ikke loven det offentlige noen mulighet til videre oppfølging av barnet. Barnevernstjenesten vil være avhengig av at andre melder saken på nytt og at saksproblematikken gjerne har blitt mer alvorlig.

"Saksproblematikken" blir neppe mere alvorlig når barnevernet henlegger saken. Selv om de selvfølgelig sikler som hyener etter nye meldinger.

Det er en kjensgjerning at barnevernet har begrensete handlingsmuligheter når familien ikke ønsker hjelp.

Hjelp? Tvang? "Ønsker ikke"? Skjønner hun Saasen ingenting? Hvor i barneskolen datt hun og hennes medsammensvorne av lasset? Eller falt de av allerede før vognen gikk?

Selv om bekymringen for barnet kan være til dels stor, så må slike saker henlegges og håpet er at noen vil melde den på nytt.

Hva var det jeg sa? Var det noe om hyener som sikler?

I denne ventetiden kan barnets situasjon forverre seg, og barnet vil være den tapende part i denne prosessen. Det er heller ikke alltid at saker som henlegges kommer tilbake til barnevernstjenesten. Sjansen for at barn som trenger hjelp ikke får det, er absolutt til stede.

Ja, selvsagt, de "saker" som hyenene aldri mer får se, der er det likevel barn som lider grusomt. Uten det fantasiske barnevernet til å "sikre" barna "gode" levekår" Finnes det overhodet noen barn i Norge, som er i "sikkerhet" - utenom de tvangstatte som kan få nyte godt av barnevernets kyniske kulde?

Den mest alvorlige konsekvensen av at foreldrene sier nei takk til hjelpetiltak er at forebygging av mer alvorlig problematikk vanskeliggjøres.

Den mest alvorlige konsekvensen er at hennes kontor ville bli stående tomt. Hvor mange tusener lever av barnevernsindustrien?

Iverksetting av hjelpetiltak er ikke utelukkende en umiddelbar hjelp til barnet. Slike tiltak vil også gi barnevernet en mulighet til innblikk i familien. Familier er ofte en lukket arena og gjennom hjelpetiltakene får barnevernet anledning til å følge med i barnets omsorgssituasjon. De vil således ha mulighet til å framskaffe dokumentasjon i tilfeller der det kan være aktuelt med en omsorgsovertakelse.

Når familien sier nei til bruk av hjelpetiltak reduseres også muligheten for en senere omsorgsovertakelse selv om forutsetningene er til stede.

Her kom sannheten for en dag, ja. Var det nevnt noe om å sikre gode levekår lengre opp her? En ser hvor lenge denne damen henger sammen. Det begynte med hjelpetiltak og endte med omsorgsovertakelse. Det har hun i hvertfall fått med seg.

Barnet kan dermed hensettes i en langvarig negativ omsorgssituasjon i de tilfeller foreldrene ikke ønsker å samarbeide med barnevernet.

Barnet kan bli reddet for livet dersom foreldrene ikke ønsker (les:nekter)å samarbeide med barnevernet.

Bør så barnevernets myndighet utvides? En mulig måte å redusere den usikkerheten som knytter seg til saker som i dag henlegges med bekymring er at barnevernet gis muligheter til å gjenoppta en undersøkelse i bekymringssaker uten at det foreligger en ny melding og til å pålegge familien hjelpetiltak.

Så kan alle vi sosionomer, som sitter arbeidsledige i våre kontorer og sikler etter, neii unnskyld: tenker på, alle barna vi ikke fikk tatt - nei unnskyld: REDDET - bare få sette inn noen "hjelpetiltak". Da kan vi fortsette som kikkere, hvilket vi elsker. Det er bare det, at jeg Saasen har så vanskelig for skille mellom min maktsyke, tvangstrang og kikkertrang, - og barnas behov... Er visst litt vanskelig for meg Saasen, å skille mellom egne behov og barnets. Kanskje hun kan gå til barnevernet og få "hjelp"? Så slipper hun å lide under projisering som forsvarsmekanisme? Som det så fint heter på psykologspråket...

Et pålagt hjelpetiltak vil tross alt være langt mindre alvorlig enn en omsorgsovertakelse.

Sant nok, familien ødelegges uansett, bare at skaden blir mindre for barna i den tiden de får være hos foreldrene. -Inntil de likevel blir tvangsfjernet.

En slik utvidelse av barnevernets myndighet vil tydeliggjøre interessemotsetningene mellom foreldre og barn. Foreldrenes integritet vil bli krenket med en endring av denne type, mens den vil ha en beskyttende funksjon overfor barna og styrke deres stilling som rettssubjekt.

I barnevernet eksisterer ingen stilling som "rettsubjekt" for barna de har tvangsfjernet. Og selvfølgelig eksisterer barnet i sitt eget univers, og det blir ikke påvirket av foreldrenes maktesløshet og fortvilelse. Selv om de bor i samme hus. Selv om barn fanger opp de fleste sinnstemninger og følelser hos de de er glade i og avhengige av.

Nå kan en selvfølgelig stille spørsmål ved om det er mulig å få en positiv effekt ved bruk av tvangspålagte hjelpetiltak. Vil det være mulig å oppnå gode resultat når familien i utgangspunktet er negativ til hjelp fra barnevernet? Å pålegge en familie et hjelpetiltak vil neppe føre til samme resultat som om familien hadde vært positivt innstilt, men det kan likevel ha en bedre effekt enn å ikke foreta seg noe overhodet.

Ja, det vil nokså sannsynlig få effekt: Enten må foreldre gi opp seg selv, som følende, tenkende, handlende mennesker, eller de må flykte landet for å redde sin familie og sine barn.

Hvis sjansene for omsorgsovertakelse kan reduseres kan det være lettere å akseptere bruk av pålagte hjelpetiltak.

Det er da voldsomt som den damen snakker mot seg selv. Var ikke lettere å få til en omsorgsovertakelse med hjelpetiltak?

Pålegging av hjelpetiltak vil formodentlig kunne bedre barnets situasjon i dagliglivet samtidig som det kan forhindre en eventuell omsorgsovertakelse senere.

Og gjentar.

Således kan bruk av pålagte hjelpetiltak betraktes som en styrking av barnets rettstilling. Pålagte hjelpetiltak vil også være et mildere inngrep enn omsorgsovertakelse og således vil de være i tråd med lovens prinsipp om mildes mulig inngrep.

Vil du ødelegges bit for bit, og pines sakte? Eller skal vi ta livet av deg med en gang? I tråd med loven selvsagt.

Bruk av pålagte tiltak vil på ingen måte være uproblematisk. Spørsmålet er om en utvidelse av barnevernets myndighetsutøvelse kan likevel være det minste av to onder. Alternativet kan vise seg å være enda mer negativt for barnet.

(Artikkel slutt).

Ja slik går det, når barnevernets overgreps-metoder blir mer og mer kjent i allmennheten. Og særlig blant de som selv har fått smake barnevernets pisk. Flere og flere gjennomskuer barnevernet fra første stund. Noen heldige vet det allerede fra første stund de banker på døren.

Mennesker begynner å reagere, og takke nei til den ødeleggende hjelpen barnevernet "tilbyr". Reaksjon skaper motreaksjon. Vi kan vente flere tvangsyke, maktsyke familieødeleggere som produserer tvangspropaganda. Just som ved de spede protester mot behandlingen av taterfamiliene.

Lurer litt på om ikke barneverns-industrien er minst like ille i England som i Norge:


Fra dagens nettutgave av dagbladet:

Sitat:

I går ble det funnet rester av et barnelik ved lokalene til det tidligere barnehjemmet Haut de la Garenne i St. Martin på Jersey i Storbritannia. Nå graver politiet etter seks nye lik, ... Politiet frykter at flere jenter og gutter på mellom 11 og 15 år har blitt misbrukt siden 1960-åra og opp gjennom 40 år ved det tidligere barnehjemmet.

VG melder også om saken:

Sitat:

Politiet har gått bredt ut og etterforsker en rekke statsinstitusjoner og organisasjoner på Jersey. Men foreløpig prioriteres arbeidet på det tidligere barnehjemmet, Haut de la Garenne i St. Martin. ... Helseminister på Jersey, senator Stuart Syvret, sier han ikke er overrasket over den alvorlige vendingen i saken. - Etter å ha snakket med mennesker som var på Haut de la Garenne-barnehjemme, kommer ikke dette funnet som noen overraskelse, sier Syvret til BBC.

Ellers har barneverns-industrien i England tidligere utmerket seg ved å gi bort guttebarn til to "samboende" mannspersoner de allerede visste var både homoseksuelle og pedofile - med forutsigelig resultat, som referert til i denne tråden.

Hilsen antipsykopat

permalink | comments (14)

Jeg fant en blogg som har omtalt Vindafjord-saken. Den er gammel, men jeg ble eitrende forbannet av enkelte kommentarer, så jeg sendte kommentar, jeg. Håper dere gjør det også. Maqsse vrangforestillinger å ta tak i der.

http://iskwew.com/blogg/2007/02/06/filmet-da-barnevernet-hentet-barna/#comment-60049

Min kommentar (må visstnok godkjennes):
Jeg er nok litt sent ute med å svare her, av den enkle grunn at jeg ikke har sett dette før.

Disse barna hadde problemer, ja. Men ikke i hjemmet. Mors forbrytelse var å være en "brysom" mor, som prøvde å skaffe hjelp til barna. Og for alle som har hatt den betydelig tvilsomme gleden av å motta hjelpetiltak selv, eller kjenner noen som har mottatt slik hjelp vet: Problemene skyldes ALLTID hjemmet. Har du et barn som blir mobbet på skolen? Ja, da er det din skyld. Trenger barnet ditt oppfølging på grunn av adferdsproblemer, eller lese- og skrivevansker, da er det helt sikkert din skyld, det også.

Advokat Sverre Kvilhaug (søk på navnet hans, dere. Eller les artiklene hans på BarnasRett.no) har estimert at 80% (!) av omsorgsovertakelsene er uberettigede. De skulle aldri ha skjedd. Jeg anbefaler også boken hans, "Adskillelse - barn og foreldre", som tar for seg forskning på feltet omsorgsovertakelse i barnevernssaker. Om omsorgsovertakelse er så fantastisk bra, hvordan forklarer dere da at barn i barnevernets omsorg, og barn som vokser opp i et hjem med rusbelastede foreldre, klarer seg omtrent like bra i voksen alder? Så når man sier at "barn burde ikke bo hos sine narkomane foreldre", er jeg forsåvidt enig. Men så mener jeg samtidig at barn så langt det er mulig, ikke skal bo i fosterhjem heller, da. Besteforeldre og annen slekt, burde i LANGT større grad trekkes inn ved omsorgsovertakelser, en det situasjonen er i dag. I dag, ser man etter mulig fosterhjem i barnets egen slekt, bare unntaksvis.

Omsorgsovertakelser kan skje på 1-2-3. Og gjør det, også. Et vedtak etter §4-6 i barnevernsloven åpner for dette. Barnevernet søker fylkesnemnda om å få ta barna umiddelbart. Barna må da hentes innen 48 timer etter at vedtaket er innvilget. Deretter kan barnevernet søke om omsorgsovertakelse etter §4-12, innen 6 uker.

"Barn har kjennskap til litt av hvert før de kommer på institusjon. Det er derfor de blir sendt dit, et sterktiltak"?? Så det vil si at et barn som ender på en institusjon som 5-åring, er hardbarket kriminell, du da? Barn ender ikke på institusjon kun fordi de er på skråplanet. Men minst like ofte fordi det ikke er fosterhjem å oppdrive.

Foreldre kjemper for sine barn daglig. Ikke bare for sin rett til å få være foreldre for dem, men for barnas rett til å få være hos sine foreldre. Detter er fryktelig traumatisk for familiene. Og at mennesker som dere ikke klarer å se nyanser, er skammelig! Å stemple moren til barna i disse videoene, som dårlig, fordi hun gjør sitt desperate forsøk på å sette søkelyset på barnevernets behandling av hennes barn, er uhørt. Gangsyn er en fin ting. Barnevarnssaker må belyses i media, men på grunn av medias motvilje, må man nesten bare ta i bruk dramatiske hjelpemidler.

Ironisk nok: Barnevernet er i dag i søkelyset på grunn av erstatningssøksmålet fra barnevernsbarna.
Samtidig henter de nyfødte barn fra førstegangsmødre på sykehuset. Barn med sine foreldre er på flukt i utlandet, for å slippe unna barnevernet. Barnevernet i Norge er i konstant kritikk fra FN, barn får ikke snakke med sine foreldre på telefon, de har ofte begrensede samvær med sine foreldre, gjerne ned i 3-4 timer, to ganger i året. Barn er redde, de gråter, og savner ikke bare mamma og pappa, men besteforeldre, tanter og onkler. Barn rømmer for å slippe unna barnevernet. De tar sine egne liv, fordi de ikke klarer å leve det livet barnevernet har påført dem.

Som regel tjener ikke foreldrene på å ta saken sin ut i offentligheten. Det blir brukt mot dem. Om foreldrene legger ut nok fakta i saken sin til at barnevernet kan legge to og to sammen, og skjønner hvilken sak det gjelder, blir det brukt mot dem. Omtrent sånn som dere gjør her. Og mange foreldre tier, under trusselen om å miste det lille de har av samvær. Og dere hjelper til. Barnevernet kan holde på slik de gjør, simpelthen fordi dere lar dem.

Noen få ildsjeler har tatt opp kampen. To av disse, et foreldrepar, har selv mistet sine barn etter å ha gått i bresjen for et massesøksmål mot barnevernet. De er beskrevet som gode foreldre, med positive ressurser. Men de var altså negative til barnevernet.

Jeg får inderlig håpe dere ikke ender opp i barnevernets arkiver av samme grunn som mange andre: Ved hjelp fra hevngjerrige naboer, barnehageansatte som syns det er en plage at barnet ditt ikke klarer å holde seg tørr fordi det henger litt etter i utviklingen på det området, eller fordi barnet ditt er udiagnosert ADHD... Dette er bare noen av de mulighetene barnevernet benytter seg av for å "ta seg inn i" familier.

Om det skjer, kan du vente deg falske bekymringsmeldinger, "ringt inn" av barnevernsansatte selv, hevngjerrige rapporter dersom du begynner å ane uråd, dårlige sakkyndigerapporter (er du riktig uheldig, får du en diagnose, er du blant de heldige, er du "bare" mentalt ustabil), du kan oppleve at barna dine gråter og savner deg, mens du knapt får se dem, og da ofte under tilsyn. Du risikerer runde etter runde i rettssystemet, til du taper saken fordi barnas tilknytning til fosterfamilien er for sterk, og det ville være skadelig å fjerne dem (selv om det ikke var noen som sa DET når barna ble tatt hjemmefra).

DETTE er det barnvernsofre blir utsatt for, mens dere setter kaffen i halsen etter at en mor desperat forsøker å vise hva barna hennes ble utsatt for. 7 voksne hentet to små barn. Med makt. Jeg har forøvrig sett videoene, og gråter like my hver gang. Jeg SER hvem som utøver overgrepene. En gutt som skriker for å få hadet-kos hos mammaen sin... Som forøvrig holdt seg rimelig rolig, til tross for hennes barns skrik etter hjelp. Hjelpeløs sto hun og så på at hennes elskede små ble utsatt nettopp for det barn i den alderen frykter mest: Å miste mamma. Hun bare gråt, stort sett. Så ingen holdt dem fast... Barna kjempet imot helt av egen maskin.

Disse barna kommer fra en liten bygd. Mor har bare fått godt skussmål fra dem som bor der. Hun er stemplet som en god mor i nærmiljøet. En mor som tar i bruk det samme hjelpemidlet som barnevernet bruker når de vil ha mer penger, som fosterpersoner bruker, når de "reklamerer" for barnevernet og sine egne, viktige rolle i barns liv: Media.
Barna blir regelrett mishandlet, og da syns dere synd i dem fordi de ble filmet? Det er ikke offentliggjøringen av filmen som er overgrepet her. Det er INNHOLDET. Offentliggjøringen er for at mennesker som dere skal vite hva som foregår rundt dere. Hva som kan skje med dere en dag.

Prøv i det minste å lære dere litt om det dere uttaler dere om.

http://www.haugesunds-avis.no/article/20080129/NYHET/421402501/1010/AKTUELT

Det er klart. Barnevernet kommer helst fram om de kan foreta en omsorgsovertakelse.

Og at de ikke hjelper, kommer jo tydelig fram, siden han "på tross av" (på grunn av?) hjelpen han har fått, og ettervernet han fikk, likevel begikk lovbrudd.